|
HVA ER EN DNA-ANALYSE
En DNA-analyse er en
undersøkelse av arvemerker på DNA-nivå. Ved en slik
analyse er det deler av selve arvestoffet - DNA - og
ikke genproduktene (proteinene) som undersøkes. Hvert
enkelt kromosom består av en lang DNA-kjede. Hos
mennesket er det 23 par kromosomer i hver enkelt
cellekjerne.
Ved analyseringen baserer
man seg på undersøkelser av utvalgte deler (loci) av
DNA-kjeden, som ikke inneholder kjent informasjon om
proteiner eller andre funksjoner, men som viser spesielt
stor grad av individuell variasjon. DNA kuttes opp i
fragmenter som sorteres etter størrelsen, og blir
synliggjort som bånd (= varianter, alleler) på en
røntgenfilm. Barnet arver noen bånd fra moren og noen
fra faren, og man undersøker om man kan finne de samme
bånd som barnet må ha arvet fra sin biologiske far, hos
den mannen som deltar i analysen. Det
undersøkes fem
arvemessig uavhengige områder i en standard analyse.
Resultatet fra hver av de fem delanalysene gir en
utelukkelseseffektivitet lik alle de tradisjonelle
blodtypeundersøkelsene til sammen, dvs en
utelukkelsessannsynlighet på rundt 90 %. Ved full
uavhengighet mellom de fem analysene skulle
utelukkelsessannsynligheten for menn som ikke er i slekt
med barnet bli 99,999%.
Når flere potensielle
fedre testes, vil vanligvis alle ikke-fedre utelukkes,
hvilket igjen betyr at den mannen som ikke utelukkes må
være barnets biologiske far. Videre er det slik at en
som ikke kan utelukkes, med den samme sikkerhet kan
utpekes som far. Det er derfor ikke nødvendig å
analysere blodprøver av andre mulige, ubeslektede menn
hvis èn mann allerede er utpekt som far. DNA-analysen er
noe mindre sikker hvis farskapskandidatene er nær
beslektet, for eksempel har den utpekte far en bror, far
eller sønn som også er aktuell farskapskandidat i
saken.
I tilfeller hvor det
foreligger usikkerhet med hensyn til hvem av to eneggede
tvillinger som er barnets far, vil en DNA-analyse ikke
kunne løse saken.
Dersom den potensielle far
er død, kan blodprøver av hans slektninger brukes som
bevis i farskapssaken. Selv om bevisverdien er noe
mindre, vil likevel den informasjonen blodprøven gir som
regel kunne danne basis for avgjørelse i farskapssaken.
I Norge i dag brukes det
primært blodprøver til DNA-analyser. Det er like sikkert
å bruke annet biologisk materiale, og i mange andre land
brukes det bl.a. vattpinneprøver fra munnslimhinnen.
Annet biologisk materiale kan være hår, ørevoks,
materiale på brukt tannbørste, tyggegummi etc.
|
